(tilbakedatert, skrevet lille julaften på toget mellom Stavanger og Snartemo) 

Her sitter jeg på toget og føler for å beklage meg litt over menneskehetens iboende dumskap. Jeg tror kanskje den kommer best til uttrykk, eller i alle fall synligst, når man er i en reisesituasjon. Stress, raske avgjørelser og feilbedømmelser. Se bare på bergensere som kjører i rundkjøring (noe jeg sikkert kunne skrive et eget innlegg om, men skal spare dere for. Stikkord: blinklys og inngangsfart.). Eller se på vordende flypassasjerer når noen i innsjekken gjør mine til å bevege seg mot mikrofonen...

Oppdatere bloggen? Hva er nå det for noe?

Nei, jeg skal innrømme vi ikke har vært så flinke i det siste. Det har blitt heller lite skriving i det siste, og det lille som skjer, skjer i statusfeltet på Facebook. Snart en måned siden siste bloggoppdatering. Ikke så veldig mye har skjedd, men litt skal man vel finne å skrive om.

I dag har jeg sendt kone og barn til mine foreldre. De skal kose seg der et par dager mens jeg slaver i vei her oppe. Har i kveld ryddet og vasket det meste av leiligheten, skiftet på sengene og malt toppen på en komode. OK, egentlig ikke den helst store prestasjonen. Spesielt tatt i betraktning at jeg også har rukket å se "V for Vendetta" på DVD. (Som for øvrig anbefales til den som liker den type filmer. Hvilken type filmer? Um... Du får lese om den et sted.) Lever rimelig greit som gresskar, men i morgen blir det fullt kjør.

Jeg er tilbake fra U2-gudstjeneste i Årstad kirke. U2-gudstjeneste høres kanskje rart ut, men er et amerikansk fenomen, U2charist (satt sammen av "eucharist", nattverden og U2, navnet på bandet. U2 har sagt at kirker verden over kan bruke musikken til slike formål, så lenge det tas opp et offer til et formål som støtter opp under FNs tusenårsmål for utvikling i den tredje verden), og et middel til å nå kirkefremmed ungdom med et format som ligger tett opp mot en gudstjeneste i "skjema", men ikke i form. Salmer og en del liturgiske elementer erstattes av U2-sanger, dels fremført av solist, dels som vekselsang og dels som allsang. So far so good, som det heter.

Forvirret? Emmerenze liker sau og lam. Og ”Dora the Explorer”, som sendes på barne-tv hver tirsdag, og hvor den slemme reven Rappo stadig prøver å stjele ting fra Dora.

Og så har hun blitt veldig glad i ”Lille sau går seg vill”, boka med bibelhistorien om den gode hyrde. Nå leter vi sammen med gjeteren hver kveld før leggetid etter Lille sau, som har satt fast foten, og ikke kommer seg hjem til de andre sauene. Vi leter høyt og lavt, finner mange dyr – og jammen dukker ikke Rappo opp hver eneste gang! Ut fra en busk stikker en tydelig, rød revehale, og Emmerenze er alltid like begeistret: ”DER er Rappo”, gjerne etterfulgt av Doras faste regle om ”Rappo, ingen rapping!”.  

Flere har ytret ønske om å få se ønskelistene våre, så her er de:

Både Emmerenze, Sigrid og Tore har ønskelister på websidene i år. Om dere lurer på noe, er det bare å sende oss en mail eller ringe, så kan vi sikkert svare på det.

Av og til går tida fort. Gitar har jeg spilt lite i det siste. I de siste årene. Emmerenze vil helst ikke at jeg gjør det, og ikke har det blitt så mye tid til det, heller. Men at det var så galt fatt som dette, visste jeg ikke...

I går skiftet jeg strenger. Trodde ikke det var såååå lenge siden, selv om jeg hørte på klangen at det burde vært gjort for lenge siden. Men det viste seg altså at jeg ikke har skiftet strenger siden jeg hadde gitaren inne til reparasjon en gang rundt 2002! (Kunne se på festeteknikken at det ikke var jeg som hadde byttet sist...) Lyden er mye bedre nå, men jeg er litt flau. Mishandle stakkars gitaren slik...

Underlig hva en kviss i Aftenposten kan gjøre... Tok en om sjokolader i dag, og fikk et ubendig behov for å smake på noen av dem. Er redd jeg bør jogge noen runder i morgen kveld, får se hvordan form og føre og tid er.

Emmerenze er på bedringens vei etter forkjølelse med mye hoste og en del feber. Stort sett bare busemenn og trøtthet igjen nå. Sigrid har måttet være hjemme med henne, min hjemme med sykt barn-kvote er brukt opp og vel så det. Får håpe hun holder seg frisk fram til nyttår nå.

Hum... Tror det ligger en bit Troika i stua med navnet mitt på.

Plutselig var det altså november. Ikke med så veldig mange dagene, riktignok, men altså helt tydelig ny måned. Tida går fort når man har det... travelt. Og moro. Og ikke alltid like moro. Det som ikke er så moro: Sigrid plages stadig med migrene under graviditeten. Ikke hele tida, og ikke alltid superkraftig, men ofte nok og kraftig nok til at det plager henne og påvirker oss andre. Vi håper det endrer seg snart (eller at legen kan gjøre noe med det).

Manna har sunget to ganger denne helga, og det gikk veldig bra. Gleder oss til CD-en kommer ut - mange av dere kommer nok til å til å finne den under juletreet i år ;) Emmerenze har hatt litt skiftende form, men er stort sett fornøyd og frisk, og full av energi. Og pratelyst. Hun har nå lært at det går an å gå ut av senga uten at mamma eller pappa henter henne, og benytter seg av det. Spesielt lørdag og søndag morgen. Jaja, hun lærer seg vel at det kan være greit å ligge lenge noen ganger, snart. Eller når hun blir 14 eller så...

Der stod vi på kjøkkenet og stekte pannekaker. Emmerenze var litt betutta fordi hun hadde falt (hoppet?) ned fra noe i barnehagen og slått seg. Men utsikten til pannekakerunde nummer to (pappas middag, egentlig) gjorde at hun var i ganske godt humør likevel. Hun dro stolen sin bort til ovnen og klatret opp for å se pannekakene som lå og holdt seg varme.

Å sitte så nærme ovnen, og spesielt når pappa drev og la pannekaker inn i den, fikk hun dessverre ikke lov til, og det var ikke gøy. Hun ble faktisk ganske lei seg. Og da pappa hadde lagt inn en ny pannekake i ovnen, og skulle snu seg tilbake mot steikepanna, hoppet Emmerenze. Uten at noen visste at hun skulle hoppe. Stakkas jenta gikk rett i golvet fra én meters høyde.

Nå har jeg jo vært gjennom dette tidligere, men det føles like rart denne gangen: Det er virkelig et lite menneske der inne i magen som sparker med føttene, fekter med armene og ellers turner rundt. Det har pågått noen uker allerede, først i form av noen svake og forsiktige ”plops” som Emmerenze nok ville kalt det (lurer på hvor hun har fått det uttrykket fra, forresten), og nå de siste dagene med betydelig større kraft og overbevisning. Tore har fortsatt til gode å kjenne noe utenpå, men helst tror jeg han har vært uheldig med timinga (pluss at det blir veldig fort stille der inne når man legger hånda på magen). Uansett, både han og Emmerenze skal nok få rikelig med sjanser etter hvert som tiden går…